"Muli bwanji?" (Hvordan går det?)
"Ndili bwino, kaya inu?" (Det går bra, hva med deg?)
"Ndili bwino, zikomo." (Det går bra, takk.)
"Zikomo!" (Takk!)
...sitter løst. Det er tydelig at vi ikke er herfra, men en liten innsats i et av de Malawiske språkene, Chichewa, gir deg 1000poeng og level up som Mzungu (hvit).
 |
| Fra øverst til venstre: stuen vår, det lokale markedet, middag laget av middagsgruppen i rom 3, selfie av da vi ankom huset vårt med allt pikk-pakket, jeg lærer meg å strikke ullvotter i Malawi, huset vårt sett fra innkjørselen. |
Huset vi kaller hjem ligger i Zombas "beverly hills" med et platå, Zombaplatået, som nærmeste nabo. Her tar vi det med ro på verandaen med utsikt over hagen, her spiller vi kort og musikk, fargelegger i Runas fargeleggingsbok, vi planlegger timer, og her lager vi middag til hverandre i romfordelte middagsgrupper. Huset vårt er ekstremt fint i Malawisk standard samtidig som vi betaler Azungu-blodpris. Som Mzungu føler jeg ofte en forventning, eller at jeg er personifisert alle hvite mennesker både på godt og ondt. Du er ressurssterk, har et ikke-eksisterende budsjett, du representerer den store urettferdige ressursfordeling på jorden, samtidig som du er rar, morsom og annerledes. Anthony, en lærerstudent fra nord i Malawi (Mzuzu) som er på besøk hos broren sin og bor i et hybelhus i bakhagen vår, har blitt en ny kjærkommen venn av Sirkus Azungu. I en god samtale med ham var det vanskelig for meg å høre at som barn ble han fortalt av hans far at "du må bli som de hvite". Det er en generalisering som er vanskelig å akseptere for meg som er hvit.
Den andre uken vår i Malawi, hvor vi startet vår praksis, var veldig veldig slitsom. Bare å bli vant til å gå på markedet, gå på butikken, komme seg frem og tilbake til skolen, var nok til at jeg segnet utslitt om på sengen mellom kl 19 og 21 på kvelden. Så, etter en uke, ble det hverdag. Jeg ble vant til de hverdagslige rutinene samtidig som jeg ble vant til oppmerksomheten hvor enn jeg gikk. Det er jo tross alt veldig hyggelig at alle vil si hei! Vi i Sirkus Azunga var endelig blitt husvarme.
Så, kl 02:30, våknet jeg. Noen skrek og de tre hundene i hagen bjeffet besatt. Randi og jeg styrtet ut av rommet vårt og fant Runa stående i truse og topp ute ved innkjørselen ropende mot nattevakten ved porten. Det hadde vært innbrudd.
Runa hadde våknet og lett etter mobilen sin. Som alle andre i huset pleide hun om natten å ligge den inne i sengen under myggnettingen til lading, men nå var den borte. Den var heller ikke på gulvet og hun registrerte at noen var utenfor. Da hun gikk ut møtte hun på to menn med hver sin norske tursekk og en skolesekk på ryggen. "hello?" sa hun forfjamset mens det gikk opp for henne at de var tyver. Hun skrek, tok tak i en av sekkene og tyvene løp i hver sin retning. Fra utenfor rommet løp de på den ganske høye verandaen. Runa fikk tak i den ene tyven og slang ham over rekkverket. Han fløy ut og falt ca 2 meter ned til han traff hagen. Hun ropte høyt hele tiden og det var da hun vekket oss andre. Vi fikk tak i politiet og managerne over huset vi bor i. Politiet kom først med maskinpistoler og kamuflasjetøy. Ut over dagen kom managerne med dressbukser og skjorter. Alle menn. Spørsmålet Runa fikk var "Did they hurt you?" og Runa medmenneskelig beklaget "no, I hurt them". White girl gone crazy samt TombRuna og Runator ble raskt et begrep i huset vårt - som ikke lenger føltes like hjemmekoselig. Fra spøk til alvor - fler enn tyven kunne lett blitt skadet den natten.
Hundre tusener av Kwatcha ble stjålet, mobiler, kameraer, annet elektronisk utstyr, bankkort og verst av alt ett pass i tillegg. Senere, igjennom FBI skillsa til Mr. Business, tracket han telefonen til Hanne og vi fant den andre sekken i hagen med pass, et kamera og elektronikk, men ikke mobilen til Hanne...
Sammen hadde vi holdt fortet den natten. Vi var slitne og hadde fått en støkk. I løpet av natten og dagen fant alle sin plass i sammensuriumet av tyver, politi og managere. Jeg og (ikke så overraskende) SnackGyver inntok matmorrollen og lagde te, fant fram kjeks og lagde frokost når morgenen kom. Mr. Business tok seg av det korrupte politiet som charget like mye i avgift for politirapporter som det vi allerede hadde blitt frastjålet, og Mr. Afrika tok seg av vaktholdet (som var 1/3 av det det egentlig skulle ha vært den natten).
Jeg var sliten og frustrert. Skulle det virkelig være slik at vi til en hver tid skulle dobbeltsjekke at alt er på stell? Skal vi bli ribba en gang til av politiet for å anmelde at vi har blitt robba? Av hvor mange blir vi sett på som en gullgruve? Hvor mange tenker at risikoen for å bli tatt er verdt det i forhold til hvilke verdier som kan stjeles fra oss Azunguer? For til nå var det både politifolk og røvere. Kanskje var det aller mest slitsomt at jeg ikke lenger var skjermet. Nå måtte jeg forholde meg til et land i et begynnende stadie av desperasjon. I et land hvor avlinger slår feil, og hvor alt vi venter på er at regnet skal komme.
På ettermiddagen dro jeg på skolen. Jeg orket ikke sitte hjemme og tenke. Jeg hadde tross alt planlagt timene og nå var det på tide å gjennomføre - med eller uten nattesøvn. På skolen ble Nico og jeg møtt av kollegaer som var dypt beklagende på vegne av sitt land. "This is the warm heart of Africa! It is not supposed to be like this". I tillegg til tyveriet var de var forferdet over de korrupte politimennene og de ønsket å ta korrupsjonssaken videre. Praksislæreren til meg og Nico engasjerte seg sterkt i samtalen "If you report this corrupt cops you will do this country a big favor. Corruption is ruining this country from the inside". Så, I skrivende stund, er politimennene anmeldt av vår kontaktperson Mercy.
 |
| Hodelykt (solen) og fotball (jorden). En demonstrasjon av sesonger og temperaturforskjeller på jorden. |
Troen på mennesket kom så smått smygende tilbake, og i møte med kidsa gikk den i full utblomstring. De er med, hører etter, jobber hardt og ler og koser seg i timen. Det var godt å kjenne på hvorfor jeg er i Malawi!
Når neste generasjon får styre landet så krysser jeg fingrene for at det blir ordnings.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar