Challenging girls i Mulanje Mountain

Samme dagen som vi hadde blitt robba hadde vi planlagt å dra på helgetur til Mulanje Mountain i sørlige del av Malawi. Etter skolen dro vi derfor til Hotellet som administrerer gjestehuset vi bor i, la fra oss alle verdisakene våre i og (beklageligvis også) utenfor en safe, og dro avgårde. Det var en lettelse å få Zomba litt på avstand den helgen, selv om helgen startet med en litt større avstand enn planlagt...

Sjåføren vi for det meste har brukt, Hussein, hadde fått veibeskrivelse. Vi i den lille hvite minibussen suste sørover - så langt sør at vi suste rett forbi Mulanje Mountain. Da jeg, Google-maps fanatikeren, prøvde å kommunisere dette svarte han "nonono - I know the load" (Malawiere blander ofte L og R). Selv ikke etter to bemerkninger hørte han etter og vi måtte først komme til grensen til Mozambique før han innså at vi hadde kjørt feil. Etter 1 og 1/2 time tilbake og inn på riktig vei var vi endelig fremme. Resultat - en svært sulten og provosert meg. Heldigvis ventet guiden vår, Akim, på oss, gav oss middag og sa at han likte tydelige avtaler. "Music in my ears" sa jeg og sovnet mett og fornøyd.

Fra venstre: Hostellet ved foten av fjellet med toppen vi besteg i bakgrunnen, landskap på vei til Mulanje, morgenselfie,
2335moh selfie, vannflaske-tyve-skremsel i stuen, pauseutsikt fra fjellet, rosa og svette Randi, meg, Nico, Hanne og Runa

Tidlig neste morgen var vi på vei. Det var Sirkus Azungu, guiden Akim samt vannbærer Paul. På starten av gåturen hadde vi i tillegg vår egne lille heiagjeng av barn som skulle opp for å samle ved. Vi var rosa og svette, og de lo og hoiet. Etter 7 timer var vi oppe ved "Traffic Junction". Da hadde vi gått fra tett skog, bart bratt fjell med elveleier, en nedbrent "elefantkirkegård" (se løvenes konge) til fjelleng og topper tatt fra Tolkiens bøker (Tolkien var visstnok inspirert av Mulanje Mountain da han skrev Hobbiten). Fra Traffic Junction gikk resten av gruppa ned til hytta vi skulle sove på, mens Randi, Heidi, Marit og jeg dro med guiden opp til toppen! Akim lo godt da vi bestod styrkeprøven og kalte oss for challenging girls.

Nede på hytta hilste vi på hytteansvarlig som disket opp med fanta og varmt vann. Etter baljevask, og med en fanta i hånden, skuet jeg utover platået bak hytta. Folk med erfaring sa det så ut som Skottland. Vakkert var det ihvertfall.

Etter vekselvis med søvn, dels på grunn av en alt for liten myggnetting (IKKE KJØP SINGEL - DEN ER UBRUKELIG) og dels fordi jeg først kl 03:00 kom på at jeg hadde teppe, våknet jeg med ansiktet klistret ned mot plastikkmadrassen med mitt eget sikkel som lim. Det var morgen igjen. Samme etappe som vi hadde gått opp-opp-opp skulle gås ned-ned-ned.

Kulp med Karina meg og Akim, Sirkus Azungu + Paul og Akim,
lunsjtid på bart fjell med utsikt nord-vest

Lår, legger og rumpe skrek av frustrasjon, men det var bare en vei tilbake. Ned - ned - ned. Med mørbanka muskler og lyserosa hud var vi nesten fremme og ble geleidet ned til et lite fossefall ned i en kulp. Kroppen ilte av lykke da jeg stupte ned i det klare, kjølige vannet og hodet begynte så smått og fungere igjen. På stien langsmed fossen tilbake til hostellet så vi leirkrukker begravet av leire og silt.  Akim fortalte at stammer tidligere hadde ofret blomster i krukker for å få regn. Igjen fikk vi bekreftet hvor viktig regn er for det Malawiske folk.

Rødt: turen fra Zomba til grensen av Mozambique. Mørkegrønn: Turen tilbake og til hostellet ved foten av Mulanje Mountain.
Blå: fjellturen opp til toppen og hytta. Lysegrønn: Turen hjem med omvei til Thyolo. Hussein har nå innrømmet at han
egentlig ikke ser på kart, så nå har han godtatt å høre på blonde, kvinnlige kartlesere.

På kjøreturen tilbake til Zomba tenkte jeg på ranet og det korrupte politiet. Jeg kjente at mesteparten av frustrasjonen var svettet ut i løpet av helgens bestigning av Mulanje Mountain. Sirkus Azungu holdt sammen og huset vi bodde i føltes igjen som hjemme.

Robba - Run! - Runator

Malawi - Afrikas varme hjerte med smilende mennesker og vakker natur kan nå være på vei inn i en sultkatastrofe. Størstedelen av landets befolkning livnærer seg igjennom jordbruk og så langt i sesongen har regn i regntiden vært mangelvare. Vanligvis strekker regntiden seg fra november til mars. Årets sesong startet med regn i desember og i løpet av oppholdet vårt (start: 25. januar) har natten til i dag (19.februar) vært den første som minner om regntid og ikke bare et lite sommer-regn-skyll.

(Les mer på NRK: http://www.nrk.no/urix/klimaendringene-i-malawi_-nok-en-dag-uten-mat-1.12690512)

Som beskrevet tidligere lever vi beskyttet her i Zomba og har vanskelig for å ta inn over oss hvordan det virkelig er å bo i Malawi - et av verdens fattigste land. Her er vi på hils med de fleste og fraser som...

"Muli bwanji?" (Hvordan går det?)
"Ndili bwino, kaya inu?" (Det går bra, hva med deg?)
"Ndili bwino, zikomo." (Det går bra, takk.)
"Zikomo!" (Takk!)

...sitter løst. Det er tydelig at vi ikke er herfra, men en liten innsats i et av de Malawiske språkene, Chichewa, gir deg 1000poeng og level up som Mzungu (hvit).

Fra øverst til venstre: stuen vår, det lokale markedet, middag laget av middagsgruppen i rom 3, selfie av da vi ankom huset vårt med allt pikk-pakket, jeg lærer meg å strikke ullvotter i Malawi, huset vårt sett fra innkjørselen.

Huset vi kaller hjem ligger i Zombas "beverly hills" med et platå, Zombaplatået, som nærmeste nabo. Her tar vi det med ro på verandaen med utsikt over hagen, her spiller vi kort og musikk, fargelegger i Runas fargeleggingsbok, vi planlegger timer, og her lager vi middag til hverandre i romfordelte middagsgrupper. Huset vårt er ekstremt fint i Malawisk standard samtidig som vi betaler Azungu-blodpris. Som Mzungu føler jeg ofte en forventning, eller at jeg er personifisert alle hvite mennesker både på godt og ondt. Du er ressurssterk, har et ikke-eksisterende budsjett, du representerer den store urettferdige ressursfordeling på jorden, samtidig som du er rar, morsom og annerledes. Anthony, en lærerstudent fra nord i Malawi (Mzuzu) som er på besøk hos broren sin og bor i et hybelhus i bakhagen vår, har blitt en ny kjærkommen venn av Sirkus Azungu. I en god samtale med ham var det vanskelig for meg å høre at som barn ble han fortalt av hans far at "du må bli som de hvite". Det er en generalisering som er vanskelig å akseptere for meg som er hvit.

Den andre uken vår i Malawi, hvor vi startet vår praksis, var veldig veldig slitsom. Bare å bli vant til å gå på markedet, gå på butikken, komme seg frem og tilbake til skolen, var nok til at jeg segnet utslitt om på sengen mellom kl 19 og 21 på kvelden. Så, etter en uke, ble det hverdag. Jeg ble vant til de hverdagslige rutinene samtidig som jeg ble vant til oppmerksomheten hvor enn jeg gikk. Det er jo tross alt veldig hyggelig at alle vil si hei! Vi i Sirkus Azunga var endelig blitt husvarme.

Så, kl 02:30, våknet jeg. Noen skrek og de tre hundene i hagen bjeffet besatt. Randi og jeg styrtet ut av rommet vårt og fant Runa stående i truse og topp ute ved innkjørselen ropende mot nattevakten ved porten. Det hadde vært innbrudd.

Runa hadde våknet og lett etter mobilen sin. Som alle andre i huset pleide hun om natten å ligge den inne i sengen under myggnettingen til lading, men nå var den borte. Den var heller ikke på gulvet og hun registrerte at noen var utenfor. Da hun gikk ut møtte hun på to menn med hver sin norske tursekk og en skolesekk på ryggen. "hello?" sa hun forfjamset mens det gikk opp for henne at de var tyver. Hun skrek, tok tak i en av sekkene og tyvene løp i hver sin retning. Fra utenfor rommet løp de på den ganske høye verandaen. Runa fikk tak i den ene tyven og slang ham over rekkverket. Han fløy ut og falt ca 2 meter ned til han traff hagen. Hun ropte høyt hele tiden og det var da hun vekket oss andre. Vi fikk tak i politiet og managerne over huset vi bor i. Politiet kom først med maskinpistoler og kamuflasjetøy. Ut over dagen kom managerne med dressbukser og skjorter. Alle menn. Spørsmålet Runa fikk var "Did they hurt you?" og Runa medmenneskelig beklaget "no, I hurt them". White girl gone crazy samt TombRuna og Runator ble raskt et begrep i huset vårt - som ikke lenger føltes like hjemmekoselig. Fra spøk til alvor - fler enn tyven kunne lett blitt skadet den natten. 

Hundre tusener av Kwatcha ble stjålet, mobiler, kameraer, annet elektronisk utstyr, bankkort og verst av alt ett pass i tillegg. Senere, igjennom FBI skillsa til Mr. Business, tracket han telefonen til Hanne og vi fant den andre sekken i hagen med pass, et kamera og elektronikk, men ikke mobilen til Hanne...

Sammen hadde vi holdt fortet den natten. Vi var slitne og hadde fått en støkk. I løpet av natten og dagen fant alle sin plass i sammensuriumet av tyver, politi og managere. Jeg og (ikke så overraskende) SnackGyver inntok matmorrollen og lagde te, fant fram kjeks og lagde frokost når morgenen kom. Mr. Business tok seg av det korrupte politiet som charget like mye i avgift for politirapporter som det vi allerede hadde blitt frastjålet, og Mr. Afrika tok seg av vaktholdet (som var 1/3 av det det egentlig skulle ha vært den natten).

Jeg var sliten og frustrert. Skulle det virkelig være slik at vi til en hver tid skulle dobbeltsjekke at alt er på stell? Skal vi bli ribba en gang til av politiet for å anmelde at vi har blitt robba? Av hvor mange blir vi sett på som en gullgruve? Hvor mange tenker at risikoen for å bli tatt er verdt det i forhold til hvilke verdier som kan stjeles fra oss Azunguer? For til nå var det både politifolk og røvere. Kanskje var det aller mest slitsomt at jeg ikke lenger var skjermet. Nå måtte jeg forholde meg til et land i et begynnende stadie av desperasjon. I et land hvor avlinger slår feil, og hvor alt vi venter på er at regnet skal komme.

På ettermiddagen dro jeg på skolen. Jeg orket ikke sitte hjemme og tenke. Jeg hadde tross alt planlagt timene og nå var det på tide å gjennomføre  - med eller uten nattesøvn. På skolen ble Nico og jeg møtt av kollegaer som var dypt beklagende på vegne av sitt land. "This is the warm heart of Africa! It is not supposed to be like this". I tillegg til tyveriet var de var forferdet over de korrupte politimennene og de ønsket å ta korrupsjonssaken videre. Praksislæreren til meg og Nico engasjerte seg sterkt i samtalen "If you report this corrupt cops you will do this country a big favor. Corruption is ruining this country from the inside". Så, I skrivende stund, er politimennene anmeldt av vår kontaktperson Mercy.

Hodelykt (solen) og fotball (jorden). En demonstrasjon av sesonger og temperaturforskjeller på jorden.

Troen på mennesket kom så smått smygende tilbake, og i møte med kidsa gikk den i full utblomstring. De er med, hører etter, jobber hardt og ler og koser seg i timen. Det var godt å kjenne på hvorfor jeg er i Malawi!

Når neste generasjon får styre landet så krysser jeg fingrene for at det blir ordnings. 

Children's Corner

I Malawi er det åpenlyst at det er forskjell på mann og kvinne. Før vi dro til Malawi hadde jeg prøvd å følge med på nyhetsbildet rundt Malawi og land i sørlige del av Afrika. I ukene før hadde NRK blandt annet en sak om ekteskap med barn, om svært unge mødre og dårlige/ikke eksisterende sykehus for syke og fødende.

NRK om Malawi: http://www.nrk.no/emne/malawi-1.11539481

Den første uken, som turist i Malawi, var det vanskelig å vurdere kvinners stilling i landet. Vår kontaktperson i Malawi, Mercy, er dame og er tydelig en viktig personlighet her i Zomba. I tillegg var den forrige presidenten en kvinne (at hun ble avsatt pga korrupsjon og som konsekvens ble bistand til Malawi fryst er en helt annen historie). Kvinner har mulighet til å få viktige stillinger og posisjoner i Malawi, men om alle kvinner som er født i Malawi faktisk har en reel sjanse er en annen sak.

På boardingskolen hvor jeg er på praksis, Mulunguzi secondary school, er det ca 700 elever. I klasser på rundt 40 stk jobber elevene godt sammen og det virker som at jenter og gutter interagerer likt uavhengig av kjønn. Utenifra ser det ut til kjønn har mindre å si enn på norske skoler. På den annen side er under 1/3 av elevmassen jenter. Grunnen er at det er færre boliger til jenter enn til gutter på skolen. Ikke akkurat likestilt. Her i "byen" er det også vanskelig å vurdere om det er barneekteskap eller unge mødre tilstede. Det lille barnet som en tenåring bærer kan være en liten søster eller bror. I tillegg føles det vanskelig å stille spørsmål ved disse sakene til våre kollegaer eller andre i lokalsamfunnet i Zomba.

Plakat i klasserommet hvor møtet mellom domstolen, politiet, helse- og sosialvelferdsdepartementet, lokale og representanter fra Child Protection (CP) programmet møttes for første gang.

Den andre uken i Malawi, da vi kom til Zomba for å starte vår lærerpraksis, fikk vi svar fra Lidace og Yamikani fra NfYD. De fortalte at vi var hjertelig velkommene til å være med på en dag med et Child Protection (CP) program i Mulanje, sør for Zomba, ledet av Chancy. Dagen skulle foregå i en landsby kalt Namphungo hvor viktige interessenter for CP skulle møtes for første gang - i tillegg ble vi invitert til å ta del i et møte med barna i Children's Corner. Vi fikk dermed en mulighet og en arena for å få et innblikk i hvordan skoleelever på landsbygda har det, i tillegg til å få en mulighet til å stille de vanskelige spørsmålene til Chancy som aktivt jobber med barn som har opplevd overgrep eller mishandling.

Sjåfør med vanskelig navn, GPS Ishmael, meg og Hanne på tur! Soundtrack afrikansk hip-hop og reggae - oh yeah!

Ut på tur bar det. Jeg og Hanne var på vei, igjen i en hvit liten minibuss. Denne gangen hadde vi to sjåfører, hvor den ene, Ishmael, var GPS. Han fortalte oss masse om hva vi kunne se langs med veien og hvor vi var. På Nkando trading center møtte vi Chancy. Han hoppet inn sammen med oss og vi svingte ut på en humpete leirvei. Fremme i Namphungo smøg vi oss inn på møtet mellom politiet, domstolen, helse- og sosialvelferdsdepartementet, lokalsamfunnet og representanter fra CP. De snakket på lokalspråket, Chechewa, og Chancy måtte ordne med Children's Corner så Hanne og jeg satt der som tente lys og forstod ingenting av hva de sa. På den annen side var kroppsspråket tydelig. Interessentene med makt forsvarte seg og lokale samt folk fra CP stillte spørsmål. Chancy kom innom av og til på møtet og forklarte at de snakket om overgrepssaker. Spørsmålene var knyttet til saker som skulle opp til retten, men ble utsatt gang på gang, saker hvor overgriperen får gå rundt fritt og blir ikke dømt, og om saker hvor domstolen hevder det er manglende bevis. I tillegg ble hva som er definert som overgrep diskutert. I salen var det 24 menn og 4 kvinner utenom meg og Hanne. Svært provoserende og da få høre at spørsmål som "er det overgrep hvis noen tar på puppen til en jente?" blir ledd av av samtlige menn. Jeg ble mer og mer provosert av de karismatiske mennene med makt som stod foran oss og forklarte hvorfor de ikke greide å dømme overgriperne til jentene, hvor flere av jentene var under 16år. Hvordan i all verdens land og rike skal disse jentene få oppreisning hvis det kun er menn som disse som har makten til å gjennomføre. Chancy fortalte oss senere på dagen at i noen av tilfellene har menn i viktige stillinger (ministere og borgermesteren) utført overgrep, men blir ikke stilt for retten fordi noen høyere opp i systemet avverger det. I tillegg er det vanlig at domstolen utsetter saker som omhandler overgrep gang på gang, med unnskyldningen "det var viktigere ting å gjøre". På den måten orker ikke ofrene til slutt å reise til byen lenger for å møte opp i retten, for hver gang blir de møtt av lukkede dører og en ny dato. Han fortalte også at det var riktig som vi observerte, mennene med makten bryr seg i svært liten grad og har stort sett stillingene sine bare fordi de ønsker å tjene mye penger. Han håper ved at å holde flere slike møter mellom interessentene for CP kan de kanskje forstå hvor viktig den makten de har er for lokalsamfunnet og ofrene.

Huset med klasserommet hvor det første møtet mellom interessentene i CP møttes. Håper det blir fler og forståelsen mellom partene blir større.

Etter møtet følte jeg meg tom og maktesløs. Heldigvis skulle vi nå få møte kidsa - de som er fremtiden. Children's Corner består av skolebarn på secondary school (ungdomsskole og videregående skole) som frivillig møter opp etter skolen på fredager. Vi samlet oss i et bittelite hus som raskt ble omringet av andre nysgjerrige småbarn. Vi startet møtet med at alle presenterte seg inklusiv meg og Hanne. Så lekte vi en hermelek, "Do like I do", hvor alle i tur og orden skulle herme etter hverandre. Chancy forklarte at leken skulle fremme at barna tok lederskap. I tillegg er lek et viktig moment i å skape samhold blandt elevene i Children's Corner. Etter leken fortalte elevene hva de hadde diskutert før jeg og Hanne kom. Temaene var barnas rettigheter, hva som er overgrep eller mishandling, hva man skal gjøre hvis man opplever en av delene, hvorfor man ikke skal gifte seg når man er barn, hva HIV og AIDS er og hvordan man eventuelt skal takle dette hvis man blir smittet. Chancy forklarte at poenget med Children's Corner er at elevene skal ha et fora for å snakke om vanskelige hendelser eller følelser slik at det kan bli tatt tak i, samt at de har et nettverk av jevnaldrende som vil støtte dem. Vi lekte litt videre før de avsluttet møtet uten oss. Jeg og Hanne stod dermed utenfor det lille huset med flokken av nysgjerrige andre barn. Jaja - da var det bare å være Sirkus Azunga igjen. Vi satte igang med hode skulder kne og tå på norsk. Raskere og raskere og barna var med. De lo og hoiet av begeistring så da tok vi likesågreit fugledansen og.

Etterpå tok vi avskjed med barna og de spurte oss om vi kjente noen klasser som kunne tenke seg å være brevvenner med dem. Hvis det er noen lærere der ute som kunne ønske seg dette har jeg fremdeles kontakt med Chancy.

Barna i Children's Corner og de andre småbarna jeg og Hanne lekte "hode skulder kne og tå" samt "fugledansen" med. Er det noen skoleklasser der ute som kan tenke seg og bli brevvenner/e-postvenner med denne herlige gjengen?

Jeg er mektig imponert over hvordan tema som er tabu i Norge blir tatt opp med barna her i Malawi. Chancy fortalte oss at tall for barneekteskap samt overgrep og mishandling av barn er høye, men må det slike ekstreme tendenser til før barn skal få god informasjon om sin egen kropp og hva som definerer et overgrep eller mishandling? Hvordan kan vi i Norge jobbe med våre mørketall? Når skal dette slutte å være tabu å snakke om slik at alle parter får god kunnskap om hva som er greit, hva som ikke er greit og hvordan man skal si ifra?

Det som dette besøket viser igjen er hvordan små midler fra blandt annet Norge kan gjøre en stor forskjell. Chancy jobber nå i skrivende stund med å ta lærdom fra hvordan NfYD i den nordlige delen av Malawi har fått implementert mobile domstoler slik at retten kommer til ofrene og ikke omvendt. Slik blir terskelen for ofrene lavere, og overgriperne kan bli dømt. Chancy forteller at han håper de snart skal få gjennomslag for noen av sakene de fører for barna. Samfunnet må se at urett får konsekvenser og at barn og kvinner har rettigheter og er likestilte med menn i høye posisjoner.

Sirkus Azunga på 1-2-3

Så har det plutselig gått over to uker siden 10 bleikfiser forlot -15*C for å fly i et døgn til 30*C. Disse bleikfisene visste litt om hverandre. Noen kjente hverandre bedre enn andre og andre kjente hverandre mindre. De færreste visste jeg navnet på. Til felles hadde vi at vi gikk på PPU (praktisk pedagogisk studie) på NMBU (Norges miljø- og biovitenskaplige universitetet).

Nå har vi reist rundt i Malawi først i en uke for så å bo halvannen uke sammen i et hus med en king size altan og hage (som har to avokadotrær!). Vi har tre loppebefengte hunder som bjeffer og kjefter på apekattene i trærne. I tillegg har vi tre kjempesøte vaskedamer og uvisst antall handymenn som fikser og ordner det litt falleferdige huset vi bor i. At strømmen forsvinner sporadiskt og mobildekningen forsvinner gradvis utover dagen har blitt en naturlig del av hverdagen her i Zomba.

Vi har blitt vår egen lille sirkusfamilie, og slik som det hør og bør i en sirkusfamilie har vi våre helt egne sirkusnavn.

Mina damor og herrrrar. La mig introduseeeera Siiiiiirkuuuus Azuuuunga!!!

1. Den første i manesjen var mr. Business. Nicolai var for god til å fly med oss andre og hadde høy champagne-føring foran i flyet, mens oss andre satt sprett på økonomi. Senere i det Malawiske sirkuslivet har vi observert hans business sider i form av forsikringsselskapet "Nico General", kjøpesenteret NicoCenter, samt slagordet "that nicolife". Sitat: megmegmegmegmeg!
2. Neste i manesjen var "Snakes on the plane". Øystein gikk for billigversjonen av malariamedisinen og så frem til slangehalunisasjoner på flydøgnet til Malawi. Senere ble han kjent som mr. Afrika og mr. Poop grunnet at han tok master i elefantbæsj i Botswana samt hans uheldig magedøgn ved vårt besøk av Lilongwe. I tillegg har han blitt bæsjet på av en gekko. Sist er han blitt kjent som Vinglepetter da hans planleggingsskills kan beskrives som en fri-flyt tur mellom spredte trær nedover et pudderfjell.
3. Første dag i Malawi entret Master Card manesjen. Karinas bankkort ble slukt av minibanken. Senere i turen funket ikke bankkortene eller minibankene nektet og gi henne mer enn ett uttak av gangen. Dvs ca 500kr uttak per minibank i Malawi. Sirkus Azunga hadde dermed som mål og ta ut penger av alle minibanker på vår vei igjennom sør og midtre del av Malawi.
4. Når Sirkus Azunga var på safari i Liwonde møtte vi Pathfinder. Hanne og jeg bodde sammen i telt i et av trærne på campen. Midt på natten måtte Hanne på do. På vei til toalettet, som lå på andre siden av campen, var hun nesten på vei ut i bushen i stedet og måtte bli fulgt frem og tilbake til teltet av en av vaktene. På morgenen lo de godt da Hanne og jeg kom til frokost, samtidig som de pekte på stien og klappet i hendene.
5. På safari ble vi også kjent med Mumfy. Runa syntes elefantene var lite imponerende og valgte å sjekke ut hva som skjedde på fjesboka i stedet for å observere de fire elefantene som passerte henne på bare noen meters avstand. Bedre kjent er hun nå som Hønemor. Hun kjøpte en levende høne på markedet, fikk en av handymennene i hagen til å kutte av hodet, og tilberedte kyllingsuppe til hele sirkusfamilien.
6. Så ble The Bar Winner døpt. Eieren av safari campen vi bodde på, en konstant høy nederlender, summerte opp hva hver enkelt skulle betale for oppholdet. Han humret godt da det var Marits tur og konstaterte at hun var the bar winner. Et navn hun senere har båret med verdighet.
7. Marits følgesvenn i manesjen er Party Panties. Heidi var redd for å ikke ha pakket nok truser til Sirkus Azungas turné og hadde derfor tidligere hatt kallenavnet tredve truser. Utover i turneen ble hun sirkusets spilloppmaker - alltid på høygir. Det er alltid 100% prosent på Heidi, både til hverdags og til fest. Sitat: YES YES YES!
8. I CapeMaclear fikk jeg mitt kallenavn: "Hips don't lie" fordi min hoftesvinging nærmer seg så smått de psykoe bevegelsene til Malawierne.
9. Sirkus Azungas matansvarlig er SnackGyver. Kjersti har tatt med alskens av mat og pastiller for hele oppholdet. Hvis det er snacks SnackGyver ikke har tilgang på så er det ikke verdt å spise.
10. Sist men ikke minst har vi Sirkus Azungas ansikt utad. Randi "The Malawian" har glidd rett inn med lokalbefolkningen, lært seg mang en frase på lokalspråket Chechewa, samt er på fornavn med alle på markedet. I tillegg har hun sponset alle turistbodene ved kjøp av diverse ustemte instrumenter, figurer, malerier og tekstiler.

Sammen har vi blitt en sammensveiset fin sirkusfamilie. Vi lager fellesmiddager, har felles økonomi og drar på småturer sammen i områdene rundt Zomba. Vi er nå halveis i Sirkus Azungas turné og jeg gleder meg til å oppleve mer med sirkusfamilien min.

Miss Emilia meets the Malawian School System

Tilbake til virkeligheten. En ukes reising var omme og vi befant oss smånervøse og pyntet i lange skjørt og skjorter. Vi var ti 50tallskledde lærerstudenter - ventende på rekke og rad som tente lys foran huset vårt. Så kom Mercy og Hussein og kjørte oss til skolen. Først bar det til Molongoza secondary school hvor våre kjære fire biologer + en matematiker skulle være. Så bar det videre med meg, Nico, Heidi, Marit og Øystein, som henholdsvis skulle undervise geografi, matte og jordbruk, på Mulunguzi secondary school.

Vell fremme ble vi introdusert til våre respektive lærere, og klasser ble fordelt mellom oss. Første møte med tradisjonelle kjønnsrollemønster ble således unnagjort da head of science mente at jeg burde undervise geografi i Form 1 (9 klasse), mens Nico burde undervise geografi i Form 3 (1VGS). Nå er det jo slik at jeg har undervist 2. og 3. klasse på VGS i geofag, mens Nico har masser av undervisningserfaring på ungdomstrinnet. Heldigvis fikk vi ordnet det slik at vi har parpraksis og samarbeider om alle timene.

Den første uken skulle vi observere, men endte opp med å undervise 3 av 10 timer fordi lærerne ikke dukket opp. Den ene læreren hadde visstnok en kone på sykehus - en meget legetim grunn til å ikke komme, men den andre hadde unnskyldningen "jeg gjorde noe tidlig på morgenen så jeg orket ikke undervise". Spesielt, men egentlig ikke. Kun igjennom samlet erfaring i gruppa har vi registrert at det  ikke er unormalt at lærere ikke dukker opp til timene. 

Timene vi har fått observert har vært veldig nyttige. Her er det tavle og muntlig overføring av kunnskap som gjelder. Elevene har skrivebøker, men ikke tekstbøker. Derfor består timene av en god del repetisjon. I tillegg er elevene muntlig aktive, vant til å diskutere i grupper, samt å presentere på og ved tavlen. Uken vi observerte planla vi også timene fremover. Her blir undervisningen strippet til beinet og det har vært utfordrende og komme frem til måter å fremstille temaer som vær og klima uten digitale hjelpemidler. Mulunguzi secondary school er en boarding school, det vil si at elevene bor her i de tre semestrene skoleåret består av. Det er mange som kommer fra fattige kår og noen er foreldreløse. De har derfor liten eller ingen kjennskap til vær og klima andre steder på jorden. Vi har derfor måtte fokusere på å konkretisere kunnskapen for dem igjennom enkle forsøk. 

Denne uken, til nå, har vi jobbet mye med registrering av været på en værtabell, måling av forskjellige temperaturer (hvor isvann var super spennende) samt gjette temperaturer i Malawi og Norge igjennom et år. For å gjette seg til Norge fikk de se på en kalender som mormor sendte med meg. Bare basert på bilder fra alle mulige steder i Norge kom de frem til at desember og januar var kaldest, samt juni og juli var varmest. I Malawi er det derimot kaldest i juni/juli. Vi skal utforske videre hvorfor det er slik ;-)

 

Norge + Malawi = <3

Det var tid for å komme seg videre. Etter tre dager og to netter på Cape Maclear pakket Sirkus Azunga alt sitt pikkpakk inn i den lille hvite minibussen og satte kursen mot Lilongwe - Malawis hovedstad.

I Lilongwe ble vi møtt av et Fredrikstad kommuneflagg i resepsjonen på hotellet. Viste seg at en høyskole brukte dette hotellet som base for sine lærerstudenter som nå hadde praksis i Lilongwe. I tillegg var Anne og Håkon der som vi tidligere hadde møtt på Safari i Liwonde.

Bare på knapt en uke i Malawi fikk vi med oss at Malawi + Norge = samarbeid. Vi har lærerpraksis, lærerstudentene i Lilongwe hadde praksis, og Håkon og Anne hadde jobbet for og med Ingeniører uten grenser i Malawi. I tillegg hadde jeg kontaktet Spire, en underorganisasjon av Utviklingsfondet (UF). Disse hadde satt meg i kontakt med Network for Youth Development (NfYD) i Malawi, som er sponset av UF.

Rundt et rundt bord med parasoll, stående ved siden av bassengkanten, fikk vi arrangert et møte med to representanter fra NfYD. Lidace og Yamikani kom med kalender og masser av informasjon! De hadde masse interessant foregående som et demokrati og leder program sammen med Malawisk og Zambisk ungdom, treplanting, og motivasjonsforedrag rettet mot unge jenter/kvinner slik at de velger skole i stedet for ekteskap (i et land hvor barneekteskap ikke er unormalt). Temaene de hovedsakelig jobber med er gender equality, agriculture, climate change, education and youth, og de har som mål at ungdom skal ta del i alle ledd av programmene og aktivitetene de arrangerer. Kjempespennende!

Vi hadde veldig lyst til å ta del i arbeidet deres, men mesteparten av arbeidet var i midtre del av Malawi, med hovedkvarter i Lilongwe. Vår lærerpraksis skulle være i sørlige del av Malawi - i Zomba. Selv om dette fikk vi masse informasjon om hvordan vi kunne bidra på skolene vi skulle være i praksis på. Blandt forslagene var å involvere seg i klubbene på skolen, lage en quiz eller debatt på skolen med premie eller arrangere et motivasjonsforedrag. I tillegg så de
en mulighet i at vi kunne ta del i et Child Protection program i Mulanje. En region som ligger snaut to timer fra Zomba.

Etter at Lidace og Yamikani dro var jeg imponert over det arbeidet NfYD gjør. De jobber med viktige og vanskelige tema og de har gått fra 1 til 25 ansatte, og prøver å ekspandere. Sponsoren deres er UF i Norge, og jeg håper virkelig at arbeidet blir sponset videre. I tillegg fikk vi vite at Operasjon Dagsverk, hvor ungdom jobber i en dag i Norge, hadde tjent inn nok penger til å sponse prosjektet "my life my choice" i hele 5 år. Prosjektet er rettet mot unge kvinner hvor målet er å få dem tilbake inn i skolesystemet eller inn i et yrke i stedet for barneekteskap. Den norske krona når langt i et land robbet for ressurser.

Yamikani, Kjersti, Marit, Runa, Lidace, meg (Emilie) og Randi

Bilharzia-bading og rumpe risting

Malawisjøen er på UNESCOs world heritage liste og utifra den vidstrakte vakre sandstranden vi bodde på så sier jeg meg enig. I tillegg fikk vi erfare Malawisjøen under vann!

Den siste ettermiddagen vår på Cape Maclear tok vi en båttur ut til en liten øy, Thumbi. Vi hoppet ut i vannet og rett inn i stimer med fisker i oransje, blå og grønnlige farger. I tillegg har vi muligens hoppet rett ut i vann med en parasitt - Bilharzia. Det var kun de dumdristige som hoppet ut, i tillegg til en nederlandsk medisinstudent (senere referert til som Med. Stud.). Siden han hoppet i havet (innsjøen) så gjorde jeg det og. Uansett kan man ta medisin seks uker etter kontakt med innsjøvannet, og denne medisinen vil drepe eventuelle parasitter på besøk.

Appropo på besøk! Etter en rolig båttur videre med mating av fiskeørner tenkte vi å besøke en reggaebar beskrevet i Lonely Planet. Dessverre meddelte en av guttene i baren at den var lagt ned. Derfor burde vi heller bli med ham til en lokal pub. Kjempe-idé!

Med Med. Stud., Øystein og Nico som våre mannlige alibi ble vi, 5 jenter, med. Vi gikk i mørket gjennom gater hvor barn og voksne satt avslappet foran murhusene sine. Etter hvert gikk turen igjennom et marked med smale gater og merkelige lukter, for så å gå over et jorde. Da sa vår lokale følgesvenn, Yamikani, at det kun var 7min å gå igjen. så var vi der.

Utestedet var en innmuret liten plass med to scener, to barer, et biljardbord og sko til salgs ved inngangen. Det var nesten utelukkende gutter der. Sirkus Azunga var igjen i manesjen. Kunne de begeistre sitt publikum?

For å varme opp publikum gikk Øystein og Nico rundt og hilste mens Med.Stud og oss jentene ble introdusert til noen artige dance moves. Publikum begynte å trekke på smilebåndet, og da Sirkus Azunga dannet en dansesirkel var de overbevist. Vi var godtatt. Sammen ble vi kjent med likheter og forskjeller mellom Norge og Malawi. Temaene var blandt annet utdanning, ekteskap og kvinners stilling i samfunnet. Og mellom den muntlige kulturutvekslingen ble vi opplært og tok del i heftig hoftesvinging på dansegulvet.

Jeg følte meg ikke lenger som den fremmede hvitingen på solstol. "You dress like a Malawian and dance like a Malawian!" lo gutta. Selv om vi var Sirkus Azunga ble vi på den kvelden litt mindre fremmed.

Fanget

I Malawi er det regntid fra november til mars og i følge yr skulle det regne mellom 10-20mm med regn hver dag den første uken vår i Malawi. Så langt hadde vi bare opplevd et lite regnskyll på båtsafarien i Liwonde.

Jeg våknet av et brak og den lille hytten vi sov i ristet. Ute striregnet det og lynet flerret over himmelen. Jeg var glad for at regnet endelig kom samtidig som det kraftige lynet injiserte en stor dose adrenalin i meg. Jeg lå under myggnettingen og hørte på spetakkelet utenfor. Etter en liten stund begynte et lite spetakkel inne i rommet i tillegg. Nicolai hadde rullet seg inn i myggnettingen sin slik at den hadde falt ned. Han bakset og kjempet med nettingen som en skurk i en tegnefilm fanget i et nett. Jeg lo godt inne i meg og lot ham kjempe en god stund før jeg spurte om han trengte hjelp. Dagen etter fant jeg ut at Karina også hadde observert basketakene og bestemt seg for at det var for underholdende til å hjelpe med en gang. Stakkars Nico. Av medlidenhet hjalp vi ham med og ordne den nye myggnettingen og pakket ham varsomt inn neste natt.

Chembe Boys Band

Fra en smal liten gate av leire og jord, mellom murhus og boder hvor folk solgte fisk og grønnsaker, var stedet vi skulle sove på i to netter. Vi bodde midt inne i fiskerlandsbyen på Cape Maclear med et avslappende gateliv på den ene siden og hvite sandstrender og Malawisjøen på den andre.

Vi innlosjert oss i små hytter med stråtak. Mellom hyttene og innsjøen var det kun noen få meter med en liten gressplen og stranden. Karina, Nico og jeg bodde sammen i hytte nr 2. Dette hadde et stort bad med en tykk trestamme fra gulv til tak - bærende dusjhodet til dusjen.

Etter å ha lasset av vårt pikkpakk satte vi alle oss rundt et bord ute ved baren med utsikt over sjøen. Selgere med bilder, nøkkelringer og "happy-pants" prøvde å fange vår oppmerksomhet. Stedet i seg selv var paradis, samtidig følte jeg meg fremmed og mye mye hvitere enn da vi var Sirkus Azunga i vår bittelille minibuss på de humpete veiene på vei hit. Etter en kort stund kom en gjeng med barn og unge ungdommer bort. De kalte seg for Chembe Boys Band (Chembe er det lokale navnet på fiskerlandsbyen vi bodde i). Med litt hjelp fra Hosein fikk vi diskutert fram pris for opptreden og et fyrverkeri av energi utartet seg foran oss. De hadde laget et strengeinstrument ved hjelp av en gammel bensinbeholder, en tynn trestokk og en snor. I tillegg hadde de et trommesett laget av to  plastikkbeholdere og av metallkorker på en snor som raslet energisk da trommeslageren slo så hardt at han opp til flere ganger mistet sine selvlagde trommestikker. Foran bandet danset to gutter vrikkende på hoftende samtidig som de mesteparten av tiden stod på hodet. Opptredenen tiltrakk seg flere små barn som stod sjenert på sidelinjen. Etter hvert glemte de i små øyeblikk sin selvbevissthet og smilte, vinket og danset til sangene Chembe Boys Band spilte.

Cash is King

Etter et herlig døgn i Liwonde nasjonalpark skviste vi oss igjen inn i den lille hvite minibussen og Hosein førte oss sørover et lite stykke nedover tilbake til Liwonde by. Vi trengte påfyll av cash. Kwatcha er valutaen i Malawi og 1000 kwacha er ca 16 norske kroner. Inflasjonen av myntenheten her er stor og i tillegg er cash king. Når man da skal ta ut 1000nok må man ta ut ca 63000 kwacha, noe som ikke er mulig da maksgrensen er 40000 kwacha i minibanken. Se da for deg ti kritthvite nordmenn komme en etter en ut av en bitteliten minibuss inn til minibanken for så å tømme den for kontanter. Ellers stoppet vi for å kjøpe vann, tisse og strekke litt på kroppen. Vi skapte stor oppstandelse uansett hvor vi dro. Azunga azunga, hvite hvite, pekte og lo alle sammen - så vi tiltalte oss selv like så greit som Sirkus Azunga.

Vell vell - reisen gikk denne gang til Cape Maclear som ligger ytterst på en liten halvøy på midt-sørlige del av Malawisjøen. Malawisjøen okkuperer ca 1/3 av Malawi. Biologene i Sirkus Azunga kunne fortelle oss andre at evolusjonen blant artene i innsjøen er registrert som unormalt raskt. Dette trolig grunnet den store biodiversiteten der. Oss geologer i Sirkus Azunga kunne på vår side informere resten av sirkuset om at Malawi-innsjøen er en del av Afrika riften. En rift som deler den mest østlige siden av Afrika fra resten av kontinentet. Samme begivenheten som så smått startet, men stoppet da Oslofjorden ble dannet i Perm. Vi gledet oss.

Cows with an attitude

Da vi gikk og la oss i teltene ropte flodhestene på hverandre og elefantene tutet i det fjerne. På morgenen kvitret fuglene og insekter med jetmotor fløy forbi. Vi var oppe kl 5 for å dra på safari game drive kl 6 om morgenen. Sammen med oss ti som sammen dro fra NMBU var vi to nordmenn til. Slik som når man vanligvis treffer nordmenn i utlandet gikk det fort og finne ledd mellom oss. Vi hadde studert på samme sted, hadde samme venner og var ca like gamle.

Sammen satte vi oss inn i en 15 seters åpen safaribil og kjørte inn i Liwonde nasjonalpark - denne gangen på land. I starten av parken, nære mennesker, krydde det av bavianer. Antiloper av ulike slag stod langs veien, på veien og under trær. Særlig impalaene hadde en forkjærlighet for veien, og slik som kuer måtte de kjøres nesten helt inntil før de i det hele tatt gadd å flytte på seg. Etter hvert kom vi til åpnere områder hvor vortesvin med halen rett opp løp til side når vi kom deisendende i den store safaribilen. I tillegg så vi bøfler som ble referert til som "cows with an attitude".

Hipp Hopp Hippopotamus

Ny dag og jeg våkner i Zomba!

Hosein, vår sjåfør, møtte oss kl 10 og tok oss med til Mercy. Hun er vår kontakt i Malawi og er sjef for matteseksjonene i sørlige del av Afrika. Grepa dame med et stort smil om munnen. Vi fikk også møte to norske studenter, Elinor og Margrethe, som skal skrive masteroppgave om matteundervisning. De hjalp oss med å få tak i sim-kort og ta ut penger. Etter litt om og men kom vi i orden. Det vil si, etter at jeg hadde blødd neseblod, Karina sitt kort ble spist opp av minibanken, Karina blødde neseblod, Runa raspet opp armen sin i minibussen, sim-kortene ikke fungerte, vi hadde kjøpt vann, bensin og rundstykker - SÅ kom vi oss avgårde.

Hosein kjørte av gårde. Vi var 10 hvite svette nordmenn og 10 sekker med bagasje dyttet inn i en liten minibuss og var til stor underholdning for alle vi passerte. Azungu Azungu! Hvite hvite! Ropte barna og vinket iherdig til alle oss tettpakkede nordmenn.

Så var vi fremme. Liwonde nasjonal park.

Etter introduksjoner og innlosjering i telt i "trærne" hoppet vi inn i en båt på elven. Jeg hadde forhåpninger om å se kanskje tre flodhester, men det ønsket var innfridd før jeg i det hele tatt besteg båten. Plassert pent på rekke og rad i båten satt vi fromme de første minuttene, men når grupper på 5-20 flodhester møtte oss på alle kanter ble det for rått. Da en liten baby flodhest løp ned i vannet satte høneflokken av gjengen i et lite hyl av begeistring. Så dukket det elefanter opp langs elvebredden, små krokodiller slappet av i gjørmen og etter et lite regnskyll kom en regnbue frem mellom dyrene og fjellene i horisonten. Mettet av inntrykk satt vi stille i båten på tilbakeveien. Dette kunne ikke bli bedre, men det ble det. Tre elefanter med en elefantunge krysset elven foran oss og vår guide sirklet båten forsiktig etter dem. Da alle hadde passer og den siste største elefanten gikk ut av elven snudde den seg, snurret snabelen i en sirkel og så på oss. I et par sekunder stod den slik, fortellende - NÅ går dere.

På kvelden fikk vi fordøyd alle inntrykkene på utsiktspunktet med utsikt over den Malawiske solnedgangen.

Isprensessa er endelig tint

30 timer etter avreise, tre flymiddager fortært og tre flyvninger gjennomført. MALAWI!

Bli møtt av en hær som pakket inn bagasjen vår i to ventende minibusser, bli møtt av et hostel uten strøm, bli møtt av vennlige smilende mennesker, øl, burger og varme.

Imorgen SAFARI!

Har du noe flytende i håndbagasjen?

Koffert, 75L sekk, ryggsekk og veske. Så tre toast og wienerbrød dyttet inn i mine hender. Alt stabla inn på toget med Mormor vinnende utenfor. Nå er vi på vei!

Bagasje sjekket inn. Igjennom sikkerhetskontrollen en tubeost fattigere. Nå er vi neste alle samlet. Alle takker for toast og wienerbrød Mormor. Tusen takk <3 

Malawueeee!!!

Nå er det ikke lenge til. I morgen bærer det til Malawi for et fem ukers opphold. Der skal jeg og ni andre PPU (lærer) studenter undervise i fire uker på to videregående skoler - Mulunguzi og Masongola i byen Zomba. Men først skal vi reise rundt i sørlige og midtre del av Malawi i en uke. Alt som gjenstår nå er å pakke håndbagasjen. Weeee!