Challenging girls i Mulanje Mountain

Samme dagen som vi hadde blitt robba hadde vi planlagt å dra på helgetur til Mulanje Mountain i sørlige del av Malawi. Etter skolen dro vi derfor til Hotellet som administrerer gjestehuset vi bor i, la fra oss alle verdisakene våre i og (beklageligvis også) utenfor en safe, og dro avgårde. Det var en lettelse å få Zomba litt på avstand den helgen, selv om helgen startet med en litt større avstand enn planlagt...

Sjåføren vi for det meste har brukt, Hussein, hadde fått veibeskrivelse. Vi i den lille hvite minibussen suste sørover - så langt sør at vi suste rett forbi Mulanje Mountain. Da jeg, Google-maps fanatikeren, prøvde å kommunisere dette svarte han "nonono - I know the load" (Malawiere blander ofte L og R). Selv ikke etter to bemerkninger hørte han etter og vi måtte først komme til grensen til Mozambique før han innså at vi hadde kjørt feil. Etter 1 og 1/2 time tilbake og inn på riktig vei var vi endelig fremme. Resultat - en svært sulten og provosert meg. Heldigvis ventet guiden vår, Akim, på oss, gav oss middag og sa at han likte tydelige avtaler. "Music in my ears" sa jeg og sovnet mett og fornøyd.

Fra venstre: Hostellet ved foten av fjellet med toppen vi besteg i bakgrunnen, landskap på vei til Mulanje, morgenselfie,
2335moh selfie, vannflaske-tyve-skremsel i stuen, pauseutsikt fra fjellet, rosa og svette Randi, meg, Nico, Hanne og Runa

Tidlig neste morgen var vi på vei. Det var Sirkus Azungu, guiden Akim samt vannbærer Paul. På starten av gåturen hadde vi i tillegg vår egne lille heiagjeng av barn som skulle opp for å samle ved. Vi var rosa og svette, og de lo og hoiet. Etter 7 timer var vi oppe ved "Traffic Junction". Da hadde vi gått fra tett skog, bart bratt fjell med elveleier, en nedbrent "elefantkirkegård" (se løvenes konge) til fjelleng og topper tatt fra Tolkiens bøker (Tolkien var visstnok inspirert av Mulanje Mountain da han skrev Hobbiten). Fra Traffic Junction gikk resten av gruppa ned til hytta vi skulle sove på, mens Randi, Heidi, Marit og jeg dro med guiden opp til toppen! Akim lo godt da vi bestod styrkeprøven og kalte oss for challenging girls.

Nede på hytta hilste vi på hytteansvarlig som disket opp med fanta og varmt vann. Etter baljevask, og med en fanta i hånden, skuet jeg utover platået bak hytta. Folk med erfaring sa det så ut som Skottland. Vakkert var det ihvertfall.

Etter vekselvis med søvn, dels på grunn av en alt for liten myggnetting (IKKE KJØP SINGEL - DEN ER UBRUKELIG) og dels fordi jeg først kl 03:00 kom på at jeg hadde teppe, våknet jeg med ansiktet klistret ned mot plastikkmadrassen med mitt eget sikkel som lim. Det var morgen igjen. Samme etappe som vi hadde gått opp-opp-opp skulle gås ned-ned-ned.

Kulp med Karina meg og Akim, Sirkus Azungu + Paul og Akim,
lunsjtid på bart fjell med utsikt nord-vest

Lår, legger og rumpe skrek av frustrasjon, men det var bare en vei tilbake. Ned - ned - ned. Med mørbanka muskler og lyserosa hud var vi nesten fremme og ble geleidet ned til et lite fossefall ned i en kulp. Kroppen ilte av lykke da jeg stupte ned i det klare, kjølige vannet og hodet begynte så smått og fungere igjen. På stien langsmed fossen tilbake til hostellet så vi leirkrukker begravet av leire og silt.  Akim fortalte at stammer tidligere hadde ofret blomster i krukker for å få regn. Igjen fikk vi bekreftet hvor viktig regn er for det Malawiske folk.

Rødt: turen fra Zomba til grensen av Mozambique. Mørkegrønn: Turen tilbake og til hostellet ved foten av Mulanje Mountain.
Blå: fjellturen opp til toppen og hytta. Lysegrønn: Turen hjem med omvei til Thyolo. Hussein har nå innrømmet at han
egentlig ikke ser på kart, så nå har han godtatt å høre på blonde, kvinnlige kartlesere.

På kjøreturen tilbake til Zomba tenkte jeg på ranet og det korrupte politiet. Jeg kjente at mesteparten av frustrasjonen var svettet ut i løpet av helgens bestigning av Mulanje Mountain. Sirkus Azungu holdt sammen og huset vi bodde i føltes igjen som hjemme.